
hvor lenge må man bo hjemmefra før man faktisk vender tilbake til de tradisjonelle middagsrettene man faktisk var så glad for å slippe unna da man flyttet ut..?
jeg har nå opparbeidet meg seks år erfaring fra det å ikke bo hjemme med mammas middag. og i dag da jeg og linn iren satt og spiste poteter, gulrøtter og fiskeboller i hvit saus fordi vi fikk så lyst på det for noen dager siden, slo det meg at dette kunne jeg aldri ha laget de første årene jeg bodde hjemmefra.
når fikk jeg plutselig lyst på "ordentlig middag" igjen? når skjønte jeg at pasta, pizza og gryterett ikke er alt og "kjempe kult". i går kjøpte jeg faktisk nakkekoteletter. crazy.
og hva er alt dette et tegn på? at man har blitt voksen og kjedelig? at man har blitt stor og fått nok penger til å lage slik mat? eller at man rett og slett får en åpenbaring på at slik mat egentlig er fryktelig godt?
jeg kan i alle fall si at etter seks år på egenhånd vender jeg igjen tilbake til tradisjonsrik middag. seks år er jo ganske lenge, men utviklingen har skjedd gradvis. (skal kanskje også taes med i betraktningen at jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16..)
vet ikke om andre borteboere har lignende erfaringer eller tanker rundt dette?
gifte folk teller ikke i denne sammenhengen da man på en måte tvinges inn i en etablert setting og har ansvar for to og ikke bare seg selv. så der går nok utviklingen fortere. basta. men oss ugifte derimot, hvor lenge må vi bo hjemmefra før vi vender tilbake til grunnvollene?
(bildetekst: "kule solveig spiser kul mat fordi kebab er kjempe kult..."?)